Skyldspørsmålet

Retten har etter en samlet vurdering av bevisene lagt følgende faktum til grunn som bevist utover enhver rimelig tvil.

Det er på det rene at tiltalte hadde vært på Lillehammer. Hennes barnebarn kjørte til Lillestrøm, der tiltalte overtok som sjåfør. Tiltalte kjørte sørover på riksvei 120 fra Lillestrøm og skulle hjem. Fornærmede hadde denne dagen vært på treningstur i Enebakk og var på vei tilbake da han kom syklende nordover på riksvei 120. fornærmede syklet ca en meter fra kantlinjen på veien for at han skulle være synlig for bilister. Fartsgrensen på stedet er 80 km/t og fornærmede holdt en fart på mellom 35 og 50 km/t. Det antas at fornærmede hadde på seg svart sykkelhjelm, klubbdrakten som består av mørk overdel med rød, grønn og gul stripe på bryst og rygg, mens sykkelen var sort og hvit.

Det var flere biler som kjørte sørover på riksvei 120. Ved avkjøringen til Meieriskauen var det flere biler som skulle svinge av riksveien slik at det oppstod kø.

Fornærmede kom syklende forbi avkjøringen til Meieriskauen og tilpasset farten for å se om det kom biler ut på riksveien. Han hadde da øyekontakt med vitnet C, som kom i bil fra Enebakk motorsport senter og skulle hjem nordover på riksveien 120. Fornærmede passerte avkjøringen samtidig som han økte farten. C la seg ut bak ham.

Tiltalte var på dette tidspunkt i kø som oppstod da forankjørende skulle inn på avkjøringen i Meieriskauen. Hun bestemte seg da for å svinge av i riksveien og inn på en bussplass for å ta seg en røyk. Tiltalte blinket til venstre før hun svingte ut i motgående kjørefelt. Da tiltalte svingte registrerte hun ikke at fornærmede kom syklende og heller ikke at C kom kjørende bak ham. Retten legger til grunn at dette skyldes at tiltalte ikke hadde oppmerksomheten sin rettet mot trafikk i det motgående kjørefeltet. Hun kjørte deretter rett frem mot bussplassen, hvoretter fornærmedes sykkel traff bilen ved høyre framhjul slik at han ble kastet av sykkelen, traff frontruten og ble kastet over bilen. Tiltalte har forklart at hun trodde det var en fugl som traff frontruten, og ble overrasket da hun oppdaget at hun hadde kollidert med en syklist. Det ble fra andre bilister raskt tilkalt medisinsk hjelp og luftambulansen brakte fornærmede til sykehuset.

Fornærmede pådro seg en rekke skader slik som beskrevet i tiltalebeslutningen og gjengitt senere i dommen. Han var innlagt på intensivavdelingen ved Oslo universitetssykehus Ullevål frem til 17. august 2020, og deretter på rehabiliteringsavdelingen ved Oslo universitetssykehus Ullevål frem til 26. august 2020. Han var deretter innlagt på Sunnas sykehus frem til 28. oktober 2020, og han har fremdeles oppfølging av fysioterapeut og betydelige psykiske og fysiske skader.

Det er enighet mellom aktor og forsvarer at fornærmede har blitt påført betydelige skader etter straffeloven § 11. Retten viser til at dette underbygges av de fremlagte legejournalene, epikrisene og fornærmedes forklaring. Tiltalte har fremdeles dobbeltsyn og hodepine. Han har fatigue og ble påført en hjerneskade hvor prognose og varighet er uklar, men legeerklæringer og journalutskrifter peker på et lengre rehabiliteringsløp.

Ved bevisførselen har retten lagt vekt på forklaringene fra tiltalte, vitnene C og D, diverse journalutskrifter fra sykehus og rehabiliteringssenter, samt kartutsnitt og foto fra åstedet.

Spørsmålet i saken er hvilken uaktsomhetsgrad tiltalte utviste da hun svingte over motgående kjørefelt og inn på bussplassen.

Aktsomhetsvurderingen er ulik etter henholdsvis straffeloven (1902) § 238 og vegtrafikkloven § 3. Det følger av rettspraksis at aktsomhetsnormen etter straffelovens bestemmelser er noe lempeligere, jf. eksempelvis Rt-2010-785. Vegtrafikkloven § 3 inneholder et generelt aktsomhetspåbud for den som ferdes i trafikken. Det påligger enhver som ferdes i trafikken å opptre hensynsfullt, aktpågivende og varsomt. Dette innebærer både et krav til oppmerksomhet og at man plikter å følge så godt med at man er kjent med forhold som er av betydning for den videre kjøringen. Videre innebærer bestemmelsen at det stilles krav til selve kjøringen og at denne innrettes i samsvar med forholdene, slik at risikoen for uhell er minst mulig. Dette medfører at et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten vil være tilstrekkelig for å konstatere overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

Uaktsomhet etter straffeloven § 280 forutsetter at tiltalte handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Videre må uaktsomheten omfatte forvoldelse av betydelig skade, det vil si at det for domfellelse kreves at tiltalte burde innsett at hennes kjøring kunne medføre en eller annen form for betydelig personskade. For å kunne dømmes til å betale oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-3 kreves det forsett eller grov uaktsomhet.

Retten har i denne saken kommet til at tiltalte har opptrådt uaktsomt, og at denne kan karakteriseres som grov. Det er i Rt-2004-299 [Skal vel være Rt-2004-499, Lovdatas anm.] uttalt følgen følgende om «grov uaktsomhet». Uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. A har vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1970-1235 hvor det uttales at det må «foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Denne kjennelsen gjaldt imidlertid forståelsen av dette uttrykket i en straffebestemmelse, og kjennelsen er følgelig av mindre interesse i vår sak. – I Høyesteretts dom gjengitt i Rt-1989-1318, uttales at en grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».

Det er på det rene at det den aktuelle dagen var dagslys, varmt, god sikt og tørr veibane. Solen sto denne dagen høyt på himmelen slik at tiltalte ikke skal ha blitt blendet av den. Det er imidlertid på det rene at hun hadde solskjermen på førerplassen trukket ned, slik at denne skjermet for noe utsyn fremover langs motgående kjørefelt. Vitnene C og D så begge fornærmede da han kom syklende. C har forklart at han hadde blikkontakt med fornærmede da han kom kjørende forbi utkjøringen fra Meieriskauen, og D, som var to biler bak tiltalte, så fornærmede komme syklende i motgående kjørefelt.

Tiltalte har forklart at hun ikke så syklisten i det hele tatt og mener han har hatt på mørke klær og at hun kan ha blitt forstyrret av busker i bakgrunnen. Retten viser til at det ut fra bildene på stedet ikke er noe som hindrer utsynet langt fremover på veien, da det er en lang rett strekning. Videre har vitnene forklart at fornærmede var midt på et gresslagt skille mellom riksvei og bussholdeplassen da tiltalte kjørte ut i motgående kjørefelt. Det var således ingen hinder mellom tiltalte og fornærmede da hun begynte å svinge inn mot bussholdeplassen. Retten mener det også er påfallende at tiltalte heller ikke oppdaget bilen til vitnet

C som kjørte ca 10-15 meter bak syklisten. C har forklart at tiltalte også ville vært til hinder for at han økte farten på strekningen, og at han måtte bremse ned da kollisjonen skjedde.

Dette underbygger etter rettens syn at det i denne saken ikke er tale om et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, men om en klar feilvurdering og en grov uoppmerksomhet da tiltalte skulle krysse motgående kjørefelt. Det er etter rettens syn utvilsomt at tiltalte både hadde tid og mulighet til å handle annerledes. D, som kom kjørende bak tiltalte, har forklart at han så syklisten før tiltalte begynte å kjøre inn i motgående kjørefelt og forsto at det ville oppstå en kollisjon.

Retten peker på at vikeplikt er en av de sentrale bestemmelsene for ferdsel i trafikken, og at det kreves en skjerpet aktsomhet når man skal krysse motgående kjørefelt. En sjåfør har da plikt til å forvisse seg om at man kan krysse kjørefeltet farefritt. Når man krysser et motgående kjørefelt ved å svinge til venstre, må en førers oppmerksomhet være rettet både dit man kjører og på om det kommer motgående trafikk. I situasjoner som denne må man være særskilt aktpågivende, og det må være mulig å avbryte kjøringen om man oppdager andre trafikanter. Slik retten ser det, har ikke tiltalte hatt fokus på trafikk i motgående felt verken før eller etter at hun hadde svingt ut fra eget kjørefelt. Dersom hun hadde hatt dette, ville hun oppdaget syklisten og bilen bak ham.

Tiltalte er godt kjent på strekningen og hun stanset ofte på bussplassen for å ta en røyk. Tiltalte visste også at den aktuelle strekningen er mye brukt av syklister, og skulle derfor vært særskilt oppmerksom på at det kunne komme syklister.

Etter rettens syn er det klart at uaktsomheten omfatter skadefølgen. Det er på det rene at det kan oppstå en kollisjon dersom en bilist bryter vikeplikten slik som i dette tilfellet, og at en kollisjon kan medføre betydelige personskader på en strekning der fartsgrensen er 80 km/t.

Retten har kommet til at tiltaltes handlemåte representerer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Når hun ikke oppdaget fornærmede og avbrøt kjøringen, til tross for at det ikke var noe i situasjonen som hindret det, men fortsatte å krysse motgående kjørefelt, representerte det en grov feilvurdering.

Tiltalte domfelles for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 280.

Straffeutmålingen:

Tiltalte er tidligere ustraffet og domfelles nå for et tilfelle av uaktsomhet i trafikken og uaktsom forårsakelse av skade. Det skal utmåles en felles straff, jf. straffeloven § 79 bokstav a.

Det fremgår av HR-2004-712-A (14) [Skal vel være HR-2004-764-A avsnitt 14, Lovdatas anm.] at det reageres med ubetinget fengselsstraff med mindre det foreligger spesielle omstendigheter i disse tilfellene.

Det fremgår av rettspraksis at straffen som utgangspunkt ligger på ca 30 dagers ubetinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 280 forvoldt med motorvogn. Trafikkulykker vil ofte medføre betydelige skader, slik at det konkrete skadeomfanget i den enkelte sak i liten grad påvirker straffenivået i den enkelte sak.

I formildende retning skal det tillegges vekt at fornærmede har erkjent de faktiske forhold og at hun har vært villig til at saken kunne gått som tilståelsesdom. Dette skal tillegges noe vekt etter straffeloven § 79 bokstav f.

Videre skal det legges vekt på at det har gått noe tid fra hendelsen skjedde til saken nå pådømmes. Det er rettens syn at det i trafikkskadesaker vil gå noe tid før man kan reise tiltale da spørsmålet om det skal reises tiltalte etter straffeloven § 280 beror på om fornærmede er påført betydelig skade. Retten kan derfor ikke se at tiden det har tatt for å få avklart dette medfører inaktivitet i saken, og at saken må bli tilstrekkelig opplyst før tiltalte kan tas ut. Det er imidlertid på det rene at det gikk noe tid før oppdaterte journaler ble innhentet og tiltale forelå, til saken ble sendt for pådømmelse. Dette forholdet skal etter straffeloven § 79 bokstav e tillegges vekt.

Retten har etter dette kommet til at straffen skal settes til fengsel i 24 dager. Retten kan ikke se at det er forhold som tilsier at det skal benyttes betinget fengsel i denne saken. Spørsmålet om soningsdyktighet og soning ved elektronisk kontroll vurderes når straffen skal gjennomføres.

Tap av førerett

Det følger av vegtrafikkloven § 33 nr. 1, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv § 2-4 tredje ledd, at det ved uaktsom kjøring som har ført til betydelig personskade skal fastsettes en periode for tap av føreretten.

Forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv § 2-4 første, andre og tredje ledd lyder: Blir person med førerett ilagt straff for en uaktsom føring av motorvogn som har medført dødsfall, jf. Vegtrafikkloven § 3, bør tapsperioden for føreretten fastsettes fra minst ett år til opp mot 3 år i mer graverende tilfelle. Tapsperioden kan likevel settes under ett år dersom motorvognføreren var lite å klandre.

Dømmes motorvognføreren for overtredelse av straffeloven § 281, bør det samtidig fastsettes en tapsperiode fra 3 år til for alltid, så fremt det ikke foreligger spesielle formildende omstendigheter. Det samme gjelder særlig grove overtredelser av vegtrafikkloven § 3 hvor det foreligger dødsfølge.

Første og annet ledd kommer også til anvendelse når den uaktsomme kjøringen har ført til betydelige personskader med lengre tids invaliditet eller varig invaliditet.

Tredje ledd henviser til første og andre ledd, og retten legger etter dette til grunn at tapsperioden er angitt fra ett år til «for alltid» når den uaktsomme kjøringen har ført til betydelige personskader med lengre tids invaliditet eller varig invaliditet. De personskader fornærmede ble påført må anses som betydelig personskade med lengre tids invaliditet.

Retten viser til at personskaden oppstod som følge av at tiltalte brøt en sentral vikepliktbestemmelse da hun krysset motgående kjørefelt. Retten viser til LB-2018-27466 der tapstiden ble satt til 2 år, som passende nivå for tapstiden også i vår sak.

Tiltalte fradømmes retten til å føre førerkortplikt motorvogn i en periode på to år. Den tid førerkortet har vært beslaglagt kommer til fradrag, jf. tapsforskriften § 1-4 første ledd tredje punktum. Tiltaltes førerkort ble inndratt samme dag ulykken skjedde. Ved gjenerverv av føreretten kreves full ny førerprøve, jf. tapsforskriften § 8-1 første ledd, jf § 8-3.

Oppreisningserstatning

Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede fremmet krav om oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5.

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person pålegges å betale fornærmede «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art.»

Det er på det rene at fornærmede er påført en skade, og at denne også ansees betydelig, slik retten har redegjort for tidligere i dommen.

For at erstatning skal kunne gis etter bestemmelsen, er det et krav om at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Det må foreligge «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», jf. Rt-2009-6 avsnitt 49. Bruddet på vikeplikten og muligheten for å oppdage motgående trafikk var så god at tiltaltes unnlatelse av å oppdage syklisten før kollisjonen vurderes som grovt uaktsom. Det vises til vurderingen tidligere i dommen.

Vilkårene for å idømme oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 er til stede.

Utmålingen av oppreisning er skjønnsmessig. Det skal foretas en bred vurdering der en rekke forhold kan trekkes inn. Det kan legges vekt på skade, smerte, ulempe mv. som er voldt, særlige forhold ved handlingen, skadevolders økonomi, men også andre forhold kan være relevante. Det bemerkes at tiltalte både har en fast pensjon og har oppgitt at hun har formue slik at dette hensynet ikke tillegges vekt.

I lege uttalelse fra Sunnaas Sykehus av 25.09.2020 fremgår følgende om fornærmede

Hodet:
Blødning mellom kraniet og hjernen, samt blødning inne i hjernen (traumatisk subarachnoidalblødning og kontusjonsblødning). Skade på nervevev i hjernen (diffus aksonal skade grad 1).
Ansikt:
Omfattende sårskader (venstre øyebryn, venstre side hals, skade i leppe og tunge venstre side og skade i underkjeve. Brudd i nese og ansiktsskjelett (maksilla sinus)). Han ble operert 02.08 med rekonstruksjon av huddefekter i hodet og hals, sutur av tunge og reposisjon av nesefraktur.
Nakke:
Brudd i nakkevirvel Cl. Behandles med Miami krage.
Thorax:
Ribbensbrudd og støtskade på lunge venstre side. Brudd i krageben venstre side. Brudd i høyre underarm/håndledd/hånd (radiusfraktur med åpen luksasjon av håndrot og huddefekt, samt fraktur 2. og 3. metacarp). Operert 03.08. Bekkenfraktur venstre side.

I oppfølgende uttalelse av 19.05.2021 heter det i tillegg Vedrørende fysiske forhold:

God fysisk og motorisk bedring under oppholdet. Gradvis opptrening innenfor restriksjoner. Han har ved utskrivelse Sunnaas fortsatt noe redusert kondisjon og styrke (spesielt i overkroppen) etter det aktuelle, samt lette balanse- og koordinasjonsvansker som vurderes til å være mye på grunn av dobbeltsyn et.
Utredning viser at pasienten har redusert sensorikk på dorsalsiden av høyre tommel og opp mot dorsalside av håndleddet. Har også redusert hudfølelse og leddstillingssans på forsiden av høyre legg og fot som gjør at han ikke alltid vet hvilken stilling foten er i når han går på føttene. Fortsatt nedsatt bevegelsesutslag i håndleddet og lett nedsatt i fingerstrekk, særlig 5. finger.

I uttalelse fra psykiatrisk sykepleier av 04.06.2021 fremgår følgende vurdering

Klienten ga god kontakt og deltok aktivt i samtalen. Han ga uttrykk for en grunnleggende sterk psykisk helse, sannsynligvis påvirket av at han hadde drevet med toppidrett og mental trening i forbindelse med det. Samtidig viste han en naturlig sterk sorgreaksjon knyttet til nedsatt kroppsfunksjon etter ulykken. Han brøt stadig sammen i gråt, men var opptatt av å tenke fremover. Klienten beskrev en forsiktig optimisme og et bemerkelsesverdig pågangsmot (med tanke på å trene seg opp igjen), til tross for de fysiske skadene. Han avkreftet symptomer på angst, depresjon eller suicidale tanker. Det er sannsynlig at han klarte å holde disse symptomene på avstand ved å fokusere på opptreningen og være optimistisk med tanke på fremgang. Det er sannsynligvis mentalt krevende å opprettholde et optimistisk syn på hverdagen, i lys av de omfattende fysiske skadene og hvordan de påvirker hans fremtidsvisjoner. Dersom klientens mål om å trene seg opp igjen/fysisk fremgang ikke oppfylles, er det mulig at han vil utvikle sterkere symptomer på en depresjon eller annen psykisk lidelse.

Det er på det rene at fornærmede ble påført livstruende skader etter ulykken og at han i dag fremdeles har betydelige utfordringer i hverdagen. Han har beskrevet at han ikke orker å være med barnebarnet over lengre tid eller møte kamerater en times tid på en kafe fordi han blir utslitt. Fornærmede bor etter ulykken hos sine foreldre og han har tidvis hatt behov for bistand av dem til å fysisk klare å stå opp om morgenen. Det er også slik at den hjerneskaden han ble påført med stor sannsynlighet kan være varig. Samlet har livssituasjonen for fornærmede endret seg betydelig. Han var før ulykken aktiv syklist og satset for å kunne nå norgestoppen, mens han i dag har slike skader fysisk og psykisk som beskrevet over.

Etter en samlet vurdering fastsettes oppreisningserstatningen til 100 000 kroner. Retten har funnet veiledning i LF-2021-37614.

Sakskostnader

Det fremgår av straffeprosessloven § 436 at den som dømmes i en straffesak som utgangspunkt skal dekke sakens kostnader. Retten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra dette jf. straffeprosessloven § 437. Sakskostnadene settes til 4000 kroner.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING